Når: 20.9. 2026 kl 13-16
Oppmøtested: Kvåse kretsskole.
Fra dørhella på den nedlagte kretsskolen på Kvåse ble de ca. 80 deltakerne ønsket velkommen til den naturskjønne grenda og den gamle gården. Det gamle gårdsvaldet omfattet et svært område fra Isefjærfjorden i øst til gårdene i østre Randesund i vest, og strakk seg innover til grensene mot Tveit i nord og nordvest. De øvrige mindre gårdene innen dette området ble skilt ut på 1600-tallet. Gårdsstrukturen på Kvåse, nå med bare fire bruk, har holdt seg uvanlig stabilt, og de fleste nåværemde eierne kan føre slekta tilbake til 1600-tallet. Kvåse ligger vakkert til ved bunnen av Vesterhusfjorden som igjen er bunnen av den mye større Kvåsefjorden. Dette er malende beskrevet av den siste omgangsskolelæreren Halvor Lie i 1905, og diktet ble lest for deltakerne av Anders Bjørnholmen.
Nils Egil Johannessen var lokal kjentmann med mange gode historier om skolen, bygdelivet og bygdefolk i tidligere tider. Skolen var i drift på Kvåse fra 1888 til 1959, og flere deltakere på turen hadde folkeskolen sin der. Under 2. verdenkrig ble det forandring. Tyske vaktstyrker okkuperte skolen i 1943, og undervisningen ble flyttet til en av gårdene. Tyskerne kom med soldater, hester og forsvarsanlegg under innbilt trussel fra alliert invasjon. Russiske fanger anla trapper og vei fra Kvåse og Eidjord opp til Varefjell. Militært nærvær var ikke nytt på Kvåse. Nede ved Fylkesveien står to bautasteiner som minner etter strandvakten/nøytralitetsvakten under 1. verdenskrig.
Halvard Vesterhus orienterte om veghistorien før hele flokken la turen langs gamleveien fra 1870-tallet gjennom skauen til Ånastranda. Også langs denne veien er det ganske overgrodde krigsminner i form av skyttergraver.
På jordet i Ånastranda ble Kitty Nordal intervjuet om alle gårdene langs Ånavassdraget helt til den nordligste, Grundebua, som ligger kloss opptil Sørlandsparken. Ånavassdraget er varig vernet og består av mange vann og et stort nedslagsfelt. Det var opprinnelig hele 8 stemmer (demninger) som sikret vannkraft til sager, mølle, barkemølle, garveri og omfattende transport av tømmer og ved (støyting). Det var fest langs elva når støytinga foregikk! Mølledriften i Åna foregikk fram til 1950-tallet, og Tønnes Ribe var en viktig møller, ikke minst under krigen da maling var vanskelig p.g.a. tyske restriksjoner. Velkjent i sin tid var danseplassen oppe i lia før siste bakken ned til Ånastranda. Flere hadde gode minner derfra.
Turen gikk videre langs den gamle veien til Vesterhus. Den var kronglete p.g.a. rotvelter over «stien», men de fleste kom seg fram… Så var det kafferast på plassen ved Muséet. Været holdt seg bra, så det ble ei hyggelig stund.
Så fulgte orientering om Vesterhus. Kenneth Winge Breisnes fortalte om de 12-13 gravhaugene som viser tidlig bosetning og dernest om klyngetunet som gikk i oppløsning da flere hus ble flyttet til nye plasser, inkludert til Ytre Vesterhus.
To av etterkommerne fra de opprinnelige eierne av Museumshuset fra 1798, Aril Vesterhus og Audun Kjøstvedt, fortalte levende om livet på gården i fred og krig. Det var stritt, men Aril konkluderte at faren hadde gjort rett da familien flyttet fra byen til Vesterhus. Under krigen okkuperte en støyende, men ellers hyggelig, sykkeltropp 2. etasje over lengre tid. Huset var selvsagt ikke etter dagens standard dengang, både kaldt og trekkfullt, men det gikk, til og med med mange barnefødsler i kammerset. Audun bekreftet at familien hadde satt pris på at Museumslaget overtok huset i 1957, skjønt hans mor var litt bekymret for tilstanden og omdømmet.
Bilder nedenfor er bidrag fra Britt Alvsåker og Odd Aksel Bergstad. Se også kopi av en eldre omtale av «støyding av ved» i 1920-årene, faksimile fra Høvågavisa. Likeså rapport fra sist gang Historie- og Museumslaget var på tur langs Ånavassdraget. Lillesands-Posten rapporterte flott fra årets tur.
